Etter forskrift om kontroll av nettvirksomhet § 17-6 kan nettselskaper fastsette tariffer for særskilte tjenester som ytes hos kunden.

Reguleringsmyndigheten for energi (RME) i NVE anser håndtering og kontroll av manuelt avleste måledata som en slik særskilt tjeneste, når det gjelder kunder som har valgt å deaktivere kommunikasjonsenheten i AMS-målere. Etter innføringen av AMS 1. januar 2019 er automatisk måleravlesning standard, og manuell avlesning representerer derfor et avvik som påfører nettselskapet ekstra kostnader. Det er på denne bakgrunn åpnet for at nettselskapene kan innføre en egen tariff for denne tjenesten.

Særskilt tjeneste eller primærtjeneste?

Før forskrift om kontroll av nettvirksomhet § 17-6 tas i bruk, må det prinsipielt avklares hva som utgjør en særskilt tjeneste versus en primærtjeneste. Det er lite hensiktsmessig å anvende § 17-6 uten først å definere dette grunnleggende skillet.

RME/NVE benytter § 17-6 nærmest som en standardmal – også for å legitimere hva nettselskaper kan fakturere kundene for, til tross for at ordlyden i paragrafen ikke eksplisitt gir slike føringer. Denne praksisen skjer ofte uten tilstrekkelig begrunnelse, og RME har så langt ikke kunnet gi klare svar på hvorfor paragrafen er anvendbar i hvert enkelt tilfelle.

Før man vurderer anvendelsen av § 17-6, må det være enighet om hva som faktisk inngår i nettselskapets primære leveranser – det vil si hvilke tjenester sluttbrukeren med rimelighet kan forvente å få gjennom den ordinære nettleien. Først når dette er etablert, kan eventuelle tilleggstjenester vurderes som særskilte og dermed være gjenstand for egne tariffer.

Dersom spørsmålet om måleravlesning etter AMS-innføringen utgjør en egen tjeneste ikke er avklart, åpnes det for at nettselskapene i praksis kan kreve betaling for øvrige lovpålagte tjenester – kun ved å reklassifisere dem som gebyrbelagte tilvalg.

Selv om nettselskaper har adgang til å fastsette egne tariffer, betyr ikke det at denne adgangen er ubegrenset. Tariffer skal ikke fungere som et kreativt vareregister hvor ordinære nettjenester gis nye navn for å rettferdiggjøre ekstra inntekter.

I denne sammenheng bør det også vises til avregningsforskriften § 3-3, fjerde ledd, som fastslår at nettselskapet plikter å registrere alle måleravlesninger fra sluttbruker. Dette taler imot at måleravlesning for kunder uten AMS skal klassifiseres som en særskilt tjeneste slik NVE hevder.

NVE-RME legger til grunn at håndtering og kontroll av manuelt avleste måledata utgjør en særskilt tjeneste. Etter innføringen av AMS skjer måleravlesning og overføring av data normalt ved at kommunikasjonsenheten i måleren automatisk sender måleverdier til nettselskapet én gang i døgnet. Denne automatiserte løsningen utgjør nå nettselskapenes standard for avlesing.

For kunder som enten har fått fritak fra AMS-installasjon på helsemessig grunnlag eller nekter å ta imot AMS, må nettselskapene benytte alternative løsninger for innhenting og behandling av måleverdier. Dette fraviker standard prosedyre og medfører økte kostnader.

Ifølge NVE-RME er disse merkostnadene en direkte konsekvens av at kunden har valgt å ikke benytte en AMS-måler med aktiv kommunikasjonsenhet. Dermed hevdes det at de tilleggstjenestene nettselskapet må levere i slike tilfeller faller utenfor ordinær nettdrift, og derfor kan anses som særskilte tjenester som kan prises separat.

NVE-RME viser til at regelverket gir nettselskapene adgang til å gjennomføre kontrollavlesning hos kundene. Nettselskapene har etablert et standard system for måleravlesning og oversendelse av måleverdier, der AMS-målerens kommunikasjonsenhet benyttes. Denne løsningen tilfredsstiller nettselskapets plikt etter avregningsforskriften § 3-3.

Kunder som enten har fått fritak fra AMS-installasjon eller nekter å ta imot en slik måler, velger dermed å ikke benytte seg av den standardiserte løsningen som nettselskapet tilbyr. I slike tilfeller hevder nettselskapet at det påløper merkostnader som gir grunnlag for et særskilt gebyr.

Det oppstår likevel et prinsipielt spørsmål om gebyret som ilegges disse kundene er rimelig og lovlig. Mange av disse ilegges et betydelig "avlesningslesegebyr", til tross for at nettselskapet uansett er forpliktet til å registrere målerverdier – også manuelt – dersom kunden ikke har rapportert måledata i løpet av året, jf. avregningsforskriften § 3-3.

Det bør derfor stilles spørsmål ved hvorvidt gebyrtariffen som vises til i medhold av kontrollforskriften § 17-6 faktisk har rettslig grunnlag. Verken kontrollforskriften eller avregningsforskriften gir etter ordlyden direkte hjemmel for å kreve særskilt betaling i slike tilfeller, så lenge nettselskapet oppfyller sin lovpålagte plikt til måling og avregning. At kunden takker nei til en teknisk løsning kan ikke i seg selv rettferdiggjøre et tillegg i prisen, uten klar hjemmel.