For å få fritak fra kommunikasjonsenheten (AMS-delen) i smartmåleren krever nettselskapet en legeerklæring. De viser til avregningsforskriften § 4-1 b, som åpner for fritak dersom installasjonen medfører en vesentlig og dokumenterbar ulempe for sluttbruker. Det bemerkelsesverdige er at forskriftsteksten ikke spesifiserer at en slik ulempe må dokumenteres gjennom lege- eller psykologerklæring.
Likevel hevder Reguleringsmyndigheten for energi (RME) at kun helsemessige problemer er gyldige som dokumenterbar ulempe, og at dette må bekreftes av lege. Nettselskapene følger denne tolkningen, og truer med å stenge strømmen dersom kunden ikke skaffer en legeerklæring som uttrykker bekymring knyttet til stråling fra AMS-målere.
Dette reiser et viktig spørsmål: Hva med andre typer dokumenterbare ulemper som § 4-1 b faktisk åpner for? Når det stilles et absolutt krav om legeerklæring, begrenses muligheten for fritak basert på andre saklige og dokumenterbare forhold. En slik praksis kan dermed avvike fra intensjonen bak forskriften – nemlig å beskytte sluttbrukere mot vesentlige ulemper, uavhengig av årsak.
LES OGSÅ Vil Datatilsynet gi nettselskapene et overtredelsesgebyr?
LES OGSÅ
Nettselskaper har ingen grunn til å behandle spesielle kategorier av personopplysninger under GDPR
NVE–RME har tolket avregningsforskriften på en måte som går utover dens faktiske ordlyd. Når det kreves uttalelse fra lege eller psykolog for å innvilge fritak fra AMS-komponenten, beveger forvaltningspraksisen seg inn i et juridisk grenseland og kan komme i konflikt med annen gjeldende lovgivning. Ved å legge føringer for nettselskapenes praksis, bidrar NVE til en regelverksforståelse som potensielt innebærer rettsbrudd.
Hvorfor tillegger NVE forskriften bestemmelser som ikke fremgår av § 4-1 b? Paragrafen åpner for fritak ved vesentlig og dokumenterbar ulempe – uten å stille krav om medisinsk dokumentasjon. Likevel opererer NVE som om en lege- eller psykologerklæring er en lovfestet forutsetning.
Nettselskapene følger denne praksisen, og deres håndtering av fritakssøknader havner dermed på en rettslig tvilsom linje. Selv om forvaltningspraksis er en rettskildefaktor, har den ingen selvstendig autoritet og bør som hovedregel ikke tillegges avgjørende vekt.
Datatilsynet har uttrykt bekymring for denne praksisen. I desember i fjor ba tilsynet nettselskapene om å redegjøre for og vurdere bruken av legeerklæringer, særlig i lys av personvernforordningen (GDPR).
Situasjonen kompliseres ytterligere av motstridende signaler fra offentlige instanser: Olje- og energidepartementet (OED) har uttalt at leger kan skrive slike erklæringer, mens Helsedirektoratet har signalisert at leger i utgangspunktet ikke bør gjøre det. Se også Flydals blogg for en nærmere gjennomgang.
I et svar fra Olje- og energidepartementet (OED) datert 11. august 2021 vises det til at nærmere veiledning om behandling av personopplysninger finnes i Datatilsynets regelverk. Dette etterlater et inntrykk av manglende koordinering mellom myndighetene. Har ikke statlige etater en felles forståelse – særlig når lovverk overlapper og griper inn i hverandre?
Dersom nettselskaper krever legeattest, må det foreligge et klart rettslig grunnlag. I henhold til personvernforordningen (GDPR) artikkel 6 nr. 1 og artikkel 9 nr. 2 krever behandling av helseopplysninger særskilt hjemmel. Nettselskapene har derfor ikke adgang til å innhente helseinformasjon uten et slikt juridisk grunnlag. Dette ble også understreket av Datatilsynet i et brev til flere nettselskaper. Du kan følge korrespondansen i saken her.
Dersom et nettselskap opprettholder et absolutt krav om legeerklæring, oppfordres sluttbrukere til å sende inn klage til Datatilsynet. Klageskjema finnes her.
Kravet om legeattest faller på sin egen urimelighet
Både leger og psykologer har uttrykt bekymring for at helsevesenet pålegges ansvaret for å begrunne hvorfor enkelte ønsker å avstå fra installasjon av AMS-komponenten i strømmålere. En artikkel i Dagens Medisin belyser denne problemstillingen.
NVE oppfordrer forbrukere til å oppsøke lege eller psykolog for å skaffe attest som grunnlag for fritak. Dette kravet fremstår som uheldig – både praktisk og prinsipielt. Det er ikke helsevesenets oppgave å legitimere teknologiske preferanser med medisinske vurderinger, særlig når slike krav ikke har eksplisitt hjemmel i forskriften.
I stedet for å overlate ansvaret til helsepersonell, bør nettselskapene selv gå i direkte dialog med sine kunder for å finne balanserte løsninger. En slik tilnærming vil bidra til økt tillit og en mer rettferdig forvaltningspraksis. At NVE ikke legger til rette for dette, tyder på manglende forståelse for forvaltningens rolle og de rettslige rammene som gjelder.
