Tingrettsdommer Kristin Wiese Bromander avsa 4. april 2023 en kontroversiell avgjørelse i Vestfold tingrett. Glitre Nett ble tilkjent medhold, men på et feilaktig grunnlag. Ifølge dommens forside gjaldt saken et krav om tilgang for å installere strømmålere, men dette var ikke relevant for de åtte kundene som ble saksøkt. I både stevningen og under rettsbehandlingen ble de åtte delt inn i tre grupper: 1+1+1+5. Likevel valgte dommeren å slå dem sammen og behandle saken som én samlet helhet – noe som har ført til en uryddig og rettslig ubegrunnet fremstilling.
Det er særlig bekymringsfullt at dommeren synes å sette egne vurderinger foran lovverk og inngåtte avtaler. Det gir inntrykk av en skjønnsmessig behandling som svekker tilliten til domstolens upartiskhet.
Avslutningsvis virker det som om dommen ble forhastet, muligens for å ferdigstilles før påskeferien. Denne forhastede prosessen kan ha gått på bekostning av de saksøktes rettssikkerhet.
Når man gjennomgår dommen av 4. april 2023, oppstår det alvorlig tvil om den faktisk gjelder riktig sak. Gjennomgangen av over 1100 sider med saksdokumenter viser store avvik mellom det faktiske innholdet og dommer Kristin Wiese Bromanders vurderinger. Hennes konklusjoner fremstår som løsrevne fra dokumentasjonen, og de harmonerer heller ikke med hennes egne uttalelser i kjennelsen fra 9. januar 2023 – hvor tvistegjenstanden ble presisert i forkant av hovedforhandlingen i Vestfold tingrett 20.–22. mars 2023.
Et av de mest oppsiktsvekkende momentene i saken er at dommeren unnlater å ta stilling til sakens hovedspørsmål: Hvilken nettleieavtale regulerer forholdet mellom partene? Glitre Nett hevdet i sitt søksmål mot åtte kunder at selskapet hadde behov for tilgang til måleren, men ingen av kundene har motsatt seg tilgang som sådan. Det de har protestert mot, er installasjonen av kommunikasjonsenheten – AMS-delen – i den avanserte måleren, som feilaktig omtales som en «AMS-måler».
Denne komponenten gjør måleren til en smartmåler i teknisk forstand, med toveis datakommunikasjon. Men ifølge nettleieavtalen fra 2007 – inngått før AMS-kravene ble innført i avregningsforskriften i 2011 – finnes det ingen bestemmelse som pålegger kunden å godta installasjon av slike komponenter. Til tross for dette faktiske og rettslige skillet mellom tilgang og teknologisk innhold, valgte retten å overse spørsmålet om avtalens gyldighet og anvendelse, og konsentrerte seg i stedet om forskriftsregulering av nettselskapets plikter (§ 4-1.Plikt til å installere AMS). Dette etterlater det sentrale, privatrettslige kontraktsforholdet uavklart.
Kundene har ved flere anledninger stilt legitime spørsmål til Glitre Nett, uten å få relevante svar. Nettselskapet har fremstått som avvisende og har unngått reell dialog. Med sin monopolstilling og ensidige utforming av avtalevilkår har selskapet utøvd makt på en måte som tidligere ble karakterisert som monopolmisbruk – særlig når konsekvensene for kundene blir urimelige.
Reguleringsmyndigheten i NVE (RME) har aldri pålagt nettselskapet å skifte strømmåler.
Eli Mogstad Ranger Avdelingsleder Utredninger og regelverk i Justervesenet svarte følgende på påstanden i stevningen fra Glitre Netts advokat Mari Reitzel Bjerke:
"Justervesenet har ikke kjennskap til hvilke spesifikke forskriftsendringer i Justervesenets regelverk nettselskapene sikter til i sine avtaler. Sist det ble foretatt materielle endringer i forskrift om krav til elektrisitetsmålere var med virkning fra 1.1.2018. Det ble foretatt mindre språklige endringer med virkning fra 1.1.2019. Du finner høringsdokumentene fra disse høringene her https://www.justervesenet.no/aktuelt/horinger/. Høringsbrev/høringsnotatet (datert juni 2017) om endringen gjeldende fra 2018 beskriver punktvis de endringene som ble foretatt da."
"Justervesenet har ikke detaljert kunnskap om hvilke typer målere som tilfredsstiller eller ikke tilfredsstiller kravene. Forskrift om krav til elektrisitetsmålere setter krav til kvaliteten i målingene bl.a. gjennom krav til nøyaktighet i målingen, og krav til kontrollordningen nettselskapene skal bruke for å kontrollere at målerne tilfredsstiller kravene. Det settes også krav til at målere som ikke tilfredsstiller kravene skal byttes ut. Justervesenet fører tilsyn med at nettselskaper har internkontrollsystemer som ivaretar kravene i forskriften. Nettselskapenes bytte av målere kan for eksempel være et resultat av en gjennomført kontroll som viser at målere ikke tilfredsstiller kravene.
Forskriftens § 39 åpner for at målere solgt før 2003 kan brukes uten at det foreligger samsvarsvurdering."
Dommeren unngår avtalespørsmålet
Ingen av de åtte saksøkte kundene fikk svar på det sentrale og prinsipielle spørsmålet om gyldigheten og innholdet i nettleieavtalen. I kjennelsen om delvis avvisning, datert 9. januar 2023, understreket dommeren – se side 6, siste avsnitt – at dette kontraktsrettslige spørsmålet skulle behandles i hovedforhandlingen i Vestfold tingrett, Horten, 20.–22. mars 2023.
Denne avklaringen samsvarer med Glitre Netts egen fremstilling i stevningen av 15. juli 2022, hvor det fremgår at formålet med søksmålet var nettopp å få rettslig avklaring på partenes gjensidige plikter og rettigheter. I stevningen heter det:
"GEN har behov for å få nødvendige avklaringer av forpliktelser og rettigheter i kontraktsforholdet til Nettkundene, og bringer derfor saken inn for domstolene."
Til tross for denne eksplisitte begrunnelsen både fra domstolen og Glitre Nett, ble spørsmålet om avtalens gyldighet og rekkevidde i praksis utelatt fra domsgrunnlaget. Dette reiser alvorlige spørsmål om rettssikkerheten til de saksøkte kundene og om domstolens ivaretakelse av sin opplysnings- og vurderingsplikt i kontraktstvister.
Dommeren overser spørsmålet om gyldigheten av nettleieavtalen – både den gamle og den nye. I dommen av 4. april 2023 endrer dommeren retning, og flytter fokus fra det privatrettslige avtaleforholdet til nettselskapets offentligrettslige plikt til å installere AMS, slik det fremgår av forskriften. Dette til tross for at nettopp de kontraktsrettslige forholdene var identifisert som tvistegjenstanden i tidligere prosess – og i Glitre Netts egen stevning.
Det er oppsiktsvekkende at dommeren tilsynelatende avviser relevansen av vilkårene i nettleieavtalen uten å vise til noe hjemmelsgrunnlag. Som hun selv sa: Hvor står det i lov eller forskrift at nettleieavtalen kan settes til side?
Ifølge dommeren er det unødvendig å vurdere avtalen når plikten følger av forskrift. Men dette reiser det grunnleggende spørsmålet: Hva er da formålet med en nettleieavtale, som den opprinnelige utarbeidet av Forbrukerombudet (nå Forbrukertilsynet) i 2007 (paragrafer)? Den nyere avtaleversjonen som Glitre Nett nå benytter (2021) (punkter), er ikke utviklet i samarbeid med Forbrukertilsynet og reiser spørsmål om legitimitet og bruk av ensidige vilkår.
Domstolen har ikke vurdert dette avtaleforholdet, og ignorerer dermed betydningen av den privatrettslige kontrakten mellom kunde og nettselskap. Resultatet er at kundene etterlates i rettslig uklarhet: Hvilken avtale gjelder egentlig – og hvilket regelverk er styrende?
Det fremstår som om tingretten og Glitre Nett opererer med to ulike avtaler: én fra 2007, strukturert med paragrafer, og én fra 2021, organisert i punktform. Dette skaper forvirring om hvilken avtale som faktisk er lagt til grunn, og på hvilket grunnlag avgjørelsen er fattet.
Tilgang til måleren
I dommen av 4. april 2023 skriver tingrettsdommeren på side 13:
Retten har etter dette kommet til at nettkundene har plikt etter avregningsforskriften § 3-1 andre ledd til å gi Glitre tilgang til målere for utskifting til AMS-måler, eventuelt enkel måler. Når plikten følger av forskrift, er det ikke nødvendig å ta stilling til om tilsvarende plikt følger av avtalen mellom Glitre og den enkelte nettkunden.
Dette reiser flere prinsipielle og begrepsmessige utfordringer, spesielt knyttet til dommerens bruk og forståelse av begrepet "måler".
Begrepsforvirring: "enkel måler", "måleutstyr", og AMS
Dommeren viser til en "enkel måler", men det er uklart hva som menes med dette begrepet i dommens sammenheng. I nettleieavtalen 2007 omtales "måleutstyr" som en standard strømmåler uten AMS-funksjonalitet – altså uten kommunikasjonsenhet. Denne kommunikasjonsenheten (AMS) er regulert i avregningsforskriften § 4-2, som spesifiserer funksjonskrav for AMS i lavspenningsanlegg. Det sentrale poenget er at AMS-komponenten ikke er en måler i seg selv, men en ekstern enhet for datakommunikasjon.
Fjernes AMS-delen, står man igjen med en ordinær, såkalt "dum" måler som kun registrerer strømforbruk lokalt – uten automatisk overføring av forbruksdata. Dette skiller seg vesentlig fra formålet med AMS-systemet.
Tolkning av "måler" i § 3-1 – en utvidelse uten hjemmel?
Det mest problematiske utsagnet i dommen fremkommer nettopp på side 13:
«At begrepet ‘måler’ i avregningsforskriften § 3-1 ikke skulle omfatte AMS-målere, ville innebære en innskrenkende tolkning av ordlyden som det ikke er holdepunkter for i rettskildene. Retten legger til grunn at begrepet ‘måler’ i avregningsforskriften § 3-1 første og andre ledd både omfatter AMS-målere, enkle målere og eventuelle andre elektrisitets-/strømmålere.»
Dette fremstår som en utvidende tolkning av begrepet "måler" uten tydelig støtte i forskriftens ordlyd eller forarbeider. Det er også uklart hvorfor dommeren henviser til "rettskildene", samtidig som hun unnlater å drøfte den tekniske og juridiske forskjellen mellom selve måleutstyret og AMS-komponenten. Informasjon fra eksempelvis produsenten Aidon, som beskriver hvordan AMS fungerer i praksis, er ikke vurdert – til tross for at dette kunne belyst forskjellen mellom teknologisk innhold og forskriftsregulering.
Forskriftsgrunnlaget og rettssikkerhet
Nettselskapets plikt til å installere AMS følger av § 4-1 i avregningsforskriften, men verken § 3-1 eller § 4-1 omtaler eksplisitt en "AMS-måler". Dette skaper uklarhet om hva som faktisk er omfattet av forskriften. Kommunikasjonsenheten, som muliggjør sanntids rapportering til nettselskapet, er ikke i seg selv en måler – og burde derfor vurderes særskilt.
Dommerens uttalelser gir inntrykk av en forenklet eller uriktig forståelse av forskriftens begreper og intensjoner. Når slike tolkninger legges til grunn uten solid rettskildemessig forankring, svekkes tilliten til rettens vurdering – og i forlengelsen: rettssikkerheten for de saksøkte kundene.
Uklare begreper og manglende rettsforståelse i AMS-saken
Glitre Nett benytter gjennomgående varierende og til dels forvirrende terminologi om strømmålere i sine saksdokumenter. Den samme praksisen ser ut til å gjenspeile seg i domstolens behandling. Flere begreper brukes om den avanserte måleren som kan utstyres med ulike kommunikasjonsmoduler, uten at det gjøres klart hva som faktisk skal installeres i kundens private el-installasjon.
Det kan stilles spørsmål ved om dette er bevisst: Skaper man uklarhet rundt målerens funksjonalitet, kan det være enklere å få sluttbrukeren til å akseptere installasjonen. AMS-teknologien innebærer nemlig ikke bare måling av strømforbruk, men også en radiosender som ikke kan slås av, og som kan fjernstyres – inkludert muligheten for å kutte strømmen ved betalingsmislighold. At 99 % av kundene har godtatt dette, kan tyde på at det har skjedd uten full forståelse – i stor grad som følge av markedsføring og informasjonskampanjer som fremhever bekvemmeligheten med automatisk måleravlesning.
Privat installasjon og offentlig regulering
Når måleren plasseres etter tilkoblingsklemme, jf. Standard tilknytningsvilkår § 4-1, befinner den seg fysisk og juridisk inne i sluttbrukerens private installasjon – ikke i nettselskapets distribusjonsnett. Dette reiser spørsmål om forholdet mellom nettselskapets offentligrettslige plikter og privatpersonens rettigheter til egen bolig og eiendom. Domstolen behandler ikke dette spenningsfeltet, til tross for at det tangerer Grunnlovens § 102 om respekt for privat kommunikasjon.
AMS-enhetens dataoverføring fra privat hjem til nettselskapet kan i prinsippet anses som en form for elektronisk kommunikasjon fra en privat sfære. Når dommen ikke tar stilling til dette, overses viktige rettslige og tekniske forhold.
Dommerens tolkninger og manglende teknisk innsikt
Dommen fremstår som sterkt preget av antakelser og forenklede tolkninger. På side 3 beskriver dommeren måleren som en "automatisk måle- og styringsmodul (AMS)", uten kildehenvisning. Dette vitner om uklar forståelse av teknologien, ettersom også eldre målere er automatiske i den forstand at de kontinuerlig registrerer strømforbruk lokalt. Det er først med AMS-funksjonaliteten at data automatisk overføres eksternt via toveis kommunikasjon.
AMS er nøye definert i avregningsforskriften § 1-3 som et system bestående av avansert måleutstyr og styringssystemer, hvor den sentrale komponenten er informasjonsutveksling mellom måleren og nettselskapets systemer. Når dette aspektet ikke diskuteres i dommen, mister den mye av sin tekniske og rettslige presisjon.
Rettssikkerheten settes under press
Det er særlig urovekkende at dommen i så stor grad legger Glitre Netts fremstilling til grunn, uten å vurdere kundens privatrettslige posisjon opp mot lovens og forskriftens rammer. Når man leser både saksøkerens og saksøktes dokumenter, blir det tydelig at dommeren ikke har grepet den rettslige kjerne i tvisten – nemlig forholdet mellom den offentligrettslige plikten til installasjon og den privatrettslige avtalen med kunden.
Dommen hviler på et skjørt grunnlag av tolkningsantakelser og forskyvning av sentrale rettsspørsmål. Begrepet "AMS-måler" forekommer ikke i § 4-1, og dommerens utvidende bruk av begreper som ikke er hjemlet i forskriften, reiser alvorlige rettssikkerhetsspørsmål.
Justervesenets høringssvar til RME til endring i avregningsforskriften på begrepsbruken av "AMS-måler med og uten kommunikasjonsenhet".
Det fremheves i høringsnotatet at RME har valgt å definere AMS ut fra en teknisk
innfallsvinkel. AMS beskrives som et system som blant annet inneholder en
elektrisitetsmåler. I høringsnotatet vises til definisjonen av elektrisitetsmåler i forskrift
om krav til elektrisitetsmålere. For å klargjøre forholdet mellom AMS som system
(som sammen med annet omfatter en elektrisitetsmåler) og selve elektrisitetsmåleren,
mener vi det ville være hensiktsmessig at denne henvisningen også fremgår i
forbindelse med definisjonen av AMS i avregningsforskriften. Dette vil etter vår
mening klargjøre forholdet mellom de to forskriftene og gjøre sammenhengen enklere
å forstå.
Nysgjerrig på inkompetansen og inkompetansen til RMEer og nettselskaper i forhold til definisjonen av AMS som de tvangsselger til sine kunder som et tilbud? Les korrespondansen mellom en oppadgående kundeansvarlig i et nettselskap som utfordrer RME med den begrunnelse at målere uten kommunikasjonsenhet ikke kan defineres som «AMS-målere». Du kan lese brevet her.
Dommerens begrepsbruk og rettslige misforståelser i AMS-saken
I dommen fra Vestfold tingrett av 4. april 2023 benytter dommeren en rekke ulike begreper for å beskrive den nye avanserte strømmåleren. Dette skaper unødig forvirring. Det sentrale problemet er at begrepet "AMS-måler" ikke finnes i lov eller forskrift – det er et konstruert uttrykk som i praksis refererer til smartmålere, altså målere utstyrt med både en måleenhet og en kommunikasjonsenhet.
Det er avgjørende å forstå at disse komponentene reguleres av ulike regelverk. Måleenheten i en smartmåler er underlagt kravene i Justervesenets forskrift om krav til elektrisitetsmålere. Denne forskriften sikrer at målingene er nøyaktige og teknisk korrekte. Derimot er kommunikasjonsenheten – altså AMS-komponenten – regulert gjennom avregningsforskriften, som faller inn under Reguleringsmyndigheten for energi (RME) og Energilovens virkeområde.
Dommeren i saken unnlater å skille disse rettsområdene og fremstiller det som om hele smartmåleren – inkludert kommunikasjonsenheten – er underlagt ett og samme regelverk: avregningsforskriften. Det er juridisk feil. Ingen paragraf i forskriften nevner eksplisitt "måler", og reguleringen av det måletekniske utstyret ligger utenfor RMEs myndighetsområde.
Domstolens tidligere avklaringer – kontrast til nåværende praksis
Denne sammenblandingen av regelverk står i kontrast til tidligere rettspraksis. I kjennelse fra tingretten i Kristiansand 17. september 2018, da Agder Energi Nett forsøkte å få en midlertidig forføyning for å bytte en kundes måler før 1. januar 2019, ble det gjort en viktig presisering:
Retten anerkjente at forskriften pålegger nettselskapet å installere AMS-komponenten. Men den fastslo også at nettleieavtalen ikke inneholdt noe vilkår som forpliktet kunden til å godta en måler med AMS. Nettselskapet måtte dermed gå rettens vei for å få hjemmel for tvangsinstallasjon. Dette ble ikke fulgt opp av nettselskapet, og saken avslørte et klart skille mellom det offentligrettslige ansvaret for AMS og kundens rettigheter etter privatrettslig avtale.
Denne distinksjonen, som ble forstått og akseptert av retten i Kristiansand, ble ignorert av dommeren i Vestfold tingrett. Dommer Bromander tolker feilaktig at "AMS-måler" er dekket av avregningsforskriften, og unnlater å skille mellom måle- og kommunikasjonsenhetens rettslige status.
Konklusjon: Rettssikkerhet og juridisk presisjon under press
Mangelen på tydelig begrepsbruk og rettslig presisjon i dommen fra 4. april svekker tilliten til domstolens dømmekraft i en sak som krever høy teknisk og juridisk forståelse. Når rettspraksis, regelverksgrenser og tidligere avgjørelser ikke tas i betraktning, står kunden i fare for å bli fratatt sin rettssikkerhet.
I dommen vises det til funksjonskrav i måleren, jf. avregningsforskriften § 4-2.Funksjonskrav for AMS i målepunkt for sluttbrukere i lavspenningsanlegg. Forskriften gjelder for kommunikasjonsenheten (AMS-delen) i smartmåleren, ikke måleenheten. Hvilke komponenter består en smartmåler av? Det kan du se bilder og lese mer om her.
Hvorfor dømte Vestfold tingrett så ulikt i samme spørsmål i en avtale behandlet også av Kristiansand tingrett?
Inngrep i privatliv og rettslig vern mot AMS-installasjon i hjemmet
Innsamling av forbruksdata via AMS-teknologi i private hjem berører åpenbart personopplysninger og faller innenfor kjernen av begrepet «privatliv», slik det forstås etter EMK artikkel 8 og Grunnloven § 102. Spørsmålet er om installasjon av AMS i en forbrukers bolig uten samtykke krenker denne rettigheten.
Retten til privatliv er ikke absolutt. Etter EMK artikkel 8 nr. 2 kan inngrep tillates dersom tre kumulative vilkår er oppfylt:
Inngrepet må være i samsvar med lov,
Ha et legitimt formål, og
Være nødvendig i et demokratisk samfunn.
Disse kravene gjelder også etter Grunnloven § 102, jf. Rt. 2014 s. 1105 avsnitt 28.
1. Kravet om hjemmel i lov
Det første og grunnleggende kravet er at inngrepet må være «i samsvar med lov». Det innebærer at det må foreligge en tilstrekkelig tilgjengelig og forutsigbar hjemmel. Dette er understreket i dommen Roman Zakharov mot Russland (ECHR 2015, para. 228), hvor Den europeiske menneskerettsdomstolen la vekt på at borgeren må kunne forutse konsekvensene av inngrepet.
Nettselskapets plikt til å installere AMS er regulert i avregningsforskriften § 4-1, vedtatt med hjemmel i energilovforskriften § 9-1, jf. energiloven §§ 4-3 og 10-6. Men dette regelverket pålegger ikke forbrukeren en motsvarende plikt til å tillate installasjonen – det er kun nettselskapet som er pliktsubjekt etter forskriften.
Likevel forutsetter gjennomføringen av denne plikten at kunden åpner sitt hjem for installasjon. I praksis innebærer dette at en offentlig plikt hos nettselskapet medfører en faktisk byrde for forbrukeren, uten at dette er eksplisitt hjemlet i lovgivningen. Heller ikke standardavtalen fra 2007 gir grunnlag for en slik rett til installasjon, og det foreligger ikke samtykke fra kunden til omfattende datainnsamling.
2. Konklusjon: Brudd på retten til privatliv
Ettersom det ikke foreligger en klar og forutsigbar hjemmel som pålegger forbrukeren å akseptere installasjon av AMS i sitt hjem, er det første vilkåret i EMK art. 8 nr. 2 ikke oppfylt. Det betyr at inngrepet i forbrukerens privatliv ikke kan forsvares etter EMK eller Grunnloven § 102.
Når et offentligrettslig krav praktisk sett trer inn i borgerens hjem og medfører vedvarende datainnsamling uten rettslig grunnlag eller frivillig samtykke, oppstår en rettslig ubalanse. Dette utgjør et inngrep i privatlivet og et brudd på fundamentale menneskerettslige prinsipper.
Domstolen som arena for teater i AMS-saker
AMS-relaterte rettssaker har utviklet seg til arenaer der domstolen i økende grad fungerer som scene for overbevisning, snarere enn for objektiv rettsanvendelse. I saken mellom Glitre Nett og åtte kunder ble retten brukt som plattform for det som fremsto mer som retorisk maktspill enn rettslig realitetsbehandling. Nettselskapets prosessfullmektiger fremstod mer som skuespillere enn rettslige aktører, med strategier preget av begrepsforvirring, unødvendig kompleksitet og en prosesslinje som tenderte mot å tåkelegge kjernen i konflikten.
Slik praksis er egnet til å svekke tilliten til domstolene, særlig når saksbehandlingsfeil og ensidige vurderinger fremstår som systematiske. Enkelte har begynt å omtale dette som en potensiell "mini-NAV-skandale" i emning.
Advokaters rolle og kundens avmakt
I dag er mange advokaters praksis sterkt påvirket av økonomiske incentiver, hvor fokuset på fakturering og antall timer ofte overskygger formålet om rettferdig prosess. Dette kom til uttrykk i Glitre-saken, hvor de saksøkte kundene ble dømt til å dekke saksomkostninger på over én million kroner – til tross for at det privatrettslige avtaleforholdet mellom partene ikke ble behandlet i retten.
Det privatrettslige spørsmålet – hvilken nettleieavtale som gjelder – burde i utgangspunktet være enkelt å avklare. Likevel er dette fortsatt ikke avklart, et forhold som svekker forbrukerens rettsstilling i møte med monopollignende aktører.
Skjev maktbalanse og rettslig avmakt
Glitre Netts advokater – blant dem advokatfullmektig Erik Fossnes og prosessfullmektig Mari Reitzel Bjerke fra advokatfirmaet Haavind – uttrykte i retten at de "ikke forstod hvorfor vi er her i dag". En bemerkning som fremstår i direkte motstrid til deres egen stevning, og som kan tolkes som nedlatende overfor motparten.
Fossnes: Nettkundene stoler ikke på noen. De hopper bare bukk over alt. De sier bare nei. De bryr seg ikke om politiske beslutninger, eller demokratiske prosesser.
Domstolenes vektlegging av RMEs syn og forvaltningspraksis, fremfor lovverkets hensikt om å beskytte forbrukeren, peker på en skjev maktbalanse. Forbrukeren står alene uten reell beskyttelse i møte med bransjeaktører som opererer etter ensidige, standardiserte avtaler. Når dommeren ikke vil vurdere om disse avtalene faktisk er gyldige, undergraves grunnprinsippet om kontraktsfrihet og forbrukerrettigheter.
Solidarisk ansvar og økonomisk belastning
Domstolen konkluderte med at de åtte saksøkte kundene er solidarisk ansvarlige for Glitre Netts saksomkostninger. Det innebærer at dersom én av kundene ikke er i stand til å betale, må de andre dekke dennes andel. Flere av de selvprosederende kundene har ikke økonomisk evne til å bære slike kostnader. Det burde vurderes å etablere en innsamlingsaksjon for å bistå disse kundene.
Bransjestyrte avtaler – uten samtykke
Den gjeldende standardavtalen fra 2020, utviklet av bransjeorganisasjonen Energi Norge (nå Fornybar Norge), er tatt i bruk av de fleste nettselskaper – uten samtykke fra kundene. Glitre Nett anvender denne, mens Elvia fortsatt benytter avtalen fra 2007 med paragrafer. Fraværet av samtykke reiser spørsmål om gyldighet, særlig når den tidligere nettleieavtalen er inngått med Forbrukertilsynets (tidligere Forbrukerombudet) involvering, noe den nye ikke er. Dette privatrettslige forholdet ble heller ikke drøftet i dommen.
Last ned:
