Blir du trukket et urimelig avlesningsgebyr fordi du har valgt å deaktivere AMS-funksjonen i strømmåleren? Denne veiledningen hjelper deg med å formulere en saklig og formelt begrunnet innsigelse – et viktig første skritt for å kreve dine rettigheter overfor nettselskapet. Vær forberedt på motstand: Mange selskaper gir seg ikke uten videre. Men du har juridisk grunnlag – og det er verdt å stå på kravene.
Fra 1. februar 2021 trådte kontrollforskriften § 17-9 i kraft: «Tariffer for ikke-fjernavlesning av måleverdier». Denne bestemmelsen gir nettselskapene adgang til å kreve et særskilt gebyr – men kun dersom kunden ikke sender inn manuelle avlesninger av profilavregnede målepunkter i løpet av et kalenderår. Hensikten med forskriftsendringen var å etablere en tydelig hjemmel direkte i regelverket, jf. RME Høringsdokument nr. 3/2020, punkt 2.2 side 16.
Borgarting lagmannsrett beslutning 13.03.2021 sak 21-012562ASD-BORG/02
Lagmannsretten oppfatter ikke at forskriftsendringen medfører en endring i gjeldende rett, men at den er foretatt for at hjemmelen skal komme tydeligere frem direkte i regelverket, jf. RME Høringsdokument nr. 3/2020 punkt 2.2.
I årene 2019 og 2020 ble enkelte kunder likevel belastet gebyrer med henvisning til § 17-6 – «Tariff for særskilte tjenester» – uten at det forelå tilstrekkelig hjemmel i lov eller forskrift. Dette er problematisk: Måleravlesning er en kjerneoppgave for nettselskapene, ikke en tilleggstjeneste som kan prises separat. I tillegg pålegger regelverket nettselskapene en plikt til å motta manuelle måleravlesninger fra sine kunder.
Det er også viktig å merke seg at nettselskapet ikke kan kreve gebyr i tilfeller der de selv har besluttet å ikke installere "AMS-måler". Disse kundene har ikke fått tilbud om slik måler, og kan derfor ikke ilegges gebyr for manglende fjernavlesning. Refererer til NVE-RME sak 201802587-6. Det er verdt å merke seg at AMS-måleren ikke er nevnt i avregningsforskriften § 4-1, som regulerer plikten til å installere AMS.
§ 17-9.Tariff for ikke-fjernavleste måleverdier
Nettselskapet kan fastsette tariff til dekning av merkostnader ved å håndtere og kontrollere måleverdiene for kunder som ikke har fjernavlest måler. Dette gjelder kun der manglende fjernavlesing skyldes forhold på kundens side.
Tariff for ikke-fjernavleste måleverdier settes til 1500 kroner eksklusiv merverdiavgift per år.
Nettselskapene har innført ny nettleie fra 1. juli 2022
Fra 1. juli 2022 trådte en ny modell for nettleie i kraft. Denne innebærer blant annet innføring av kapasitetsledd (effekttrinn) i fastleddet. Men for kunder uten aktiv AMS-kommunikasjonsenhet (smartmåler), skaper den nye ordningen flere utfordringer:
Ingen egen tariffgruppe for kunder uten AMS
Den oppdaterte forskriften nevner ikke hvordan kunder uten AMS skal tarifferes særskilt. Disse kundene inngår i samme gruppe som kunder med aktiv kommunikasjonsenhet – til tross for at sistnevnte får automatisk avlesning og korrekt timesforbruk registrert daglig.
Viktig: Avles måleren den 1. hver måned
Hvis du ikke sender inn manuell måleravlesning, vil nettselskapet stipulere (anslå) forbruket ditt per time. Dette kan gi en betydelig overfakturering, særlig fordi kapasitetsleddet i fastleddet nå bestemmes ut fra estimert effektuttak.
For å finne gjennomsnittlig timeforbruk:
Del ditt faktiske månedlige forbruk på antall dager (30/31), og deretter på 24 timer.
Eksempel: 2000 kWh ÷ 31 ÷ 24 = 2,6 kWh/time
Feiltrinn og overprising
Uten faktiske timesverdier vil nettselskapet anslå hvilket effekttrinn du plasseres i. Dette kan føre til at du settes i et for høyt trinn – og dermed betaler mer enn du faktisk bruker.
Dette bryter med gjeldende regelverk
Nettselskapet skal i henhold til kontrollforskriften § 13-1 utforme tariffer etter prinsipper som skal sikre rettferdig og etterprøvbar prising.
Profilavregnet målepunkt er en egen kategori og skal avregnes etter faktisk forbruk, jfr. oppgjørsforskriften § 7-1a - ikke estimert.
For profilavregnede målepunkt (manuelt avleste) gjelder særskilte bestemmelser:
Avregningsforskriften § 7-1a: Nettjenester skal faktureres basert på faktisk forbruk.
§ 3-5: Stipulering skal bare benyttes unntaksvis, og dokumenteres.
§ 7-5: Fakturering skal baseres på verdier i Elhub, der mulig.
Hva kreves for at en innsigelse skal være «åpenbart ikke grunnløs»?
For å stanse en inkassoprosess må du så tidlig som mulig fremme en konkret og saklig innsigelse mot kravet – gjerne direkte på hver enkelt faktura der gebyret fremkommer. Det er ikke tilstrekkelig å vise til manglende betalingsevne; du må presist forklare hva du er uenig i og hvorfor. En slik innsigelse utløser plikter hos både nettselskap og inkassobyrå.
Ifølge inkassoloven § 17 gjelder dette: Dersom skyldneren bestrider kravet og det foreligger rimelig grunn til vurdering, anses kravet som omtvistet. Det kan da ikke behandles som et vanlig inkassokrav. En «ikke åpenbart grunnløs» innsigelse trenger ikke være juridisk korrekt – det avgjørende er at den bygger på skyldnerens forståelse av faktiske forhold.
Hva gjør jeg når et omtvistet krav sendes til inkasso?
Dersom nettselskapet hevder at innsigelsen er grunnløs, må de dokumentere sitt rettslige grunnlag. Det er ikke tilstrekkelig å vise til generelle uttalelser fra RME eller NVE; slike vurderinger er ikke juridisk bindende for sluttbrukerens rettsstilling.
Tvisten om gebyrtariffen gjelder ikke betalingsevne, men lovligheten av praksisen. Spørsmålet er om kunden i realiteten blir dobbeltfakturert for tjenester som allerede dekkes gjennom nettleien – som omfatter måling, avregning, fakturering og kundebehandling.
Nettselskapene bruker ulike betegnelser på dette gebyret, som:
«Gebyr for manuell avlesning»
«AMS uten kommunikasjon»
«Strømmåler uten kommunikasjon»
«Nettleie manuell avlesning»
Når du sender inn en innsigelse, bør du bruke den formuleringen som står på fakturaen. Merk også at i purringer og betalingsoppfordringer omtales beløpet ofte som «skyldig nettleie», selv om § 17-9 regulerer en tilleggstjeneste – ikke selve nettleien.
Nettleien består av to ledd: fastledd og energiledd. Fastleddet dekker faste kostnader, inkludert individuelle tjenester som måleravlesning og kundeservice. Dette er kjernen i tvisten: Hvorvidt gebyret i § 17-9 innebærer dobbel betaling for allerede dekkede tjenester.
For mer informasjon, se: Reguleringsmyndigheten for energi NVE-RME)
Les også
Kredinor sender ut fiktive inkasso krav til nettkunder
1. Hvorfor utgjør gebyret en dobbelbetaling?
Etter at AMS-målere ble innført 1. januar 2019, har Reguleringsmyndigheten for energi (RME) lagt til grunn at manuell måleravlesning for kunder med deaktivert AMS-funksjon kan klassifiseres (anses) som en «særskilt tjeneste» etter kontrollforskriften § 17-6.
Dette standpunktet har imidlertid svak rettslig forankring. Den korrekte hjemmelen for slike kostnader er kontrollforskriften § 14-2 første ledd bokstav a. Her fremgår det at fastleddet i nettleien skal dekke kundespesifikke kostnader – herunder måling, avregning, fakturering og kundebehandling.
Når nettselskapet krever et separat gebyr for manuell avlesning i tillegg til fastleddet, oppstår en dobbeltfakturering: Kunden betaler to ganger for én og samme tjeneste. Det er dette som utgjør den påståtte dobbelbetalingen.
Selv om § 14-2 ble endret 1. juli 2022, ble prinsippet om at kundespesifikke tjenester inngår i fastleddet videreført. Det svekker ytterligere grunnlaget for å behandle manuell måleravlesning som en særskilt tilleggstjeneste.
Faktureringen må vurderes i lys av nettselskapets lovpålagte plikter
Faktureringen av gebyret for manuell måleravlesning må vurderes opp mot nettselskapets ansvar etter avregningsforskriften § 3-3, som regulerer måling og avlesning av målepunkt. Det fremgår klart av bestemmelsens første ledd at:
«Nettselskapet har ansvaret for at innmating og uttak av kraft i målepunkt blir målt og avlest.»
Dette innebærer at måleravlesning ikke er en valgfri tilleggstjeneste, men en kjerneoppgave som nettselskapene er lovpålagt å utføre.
Plikten er ytterligere konkretisert i § 3-3 fjerde ledd, som fastslår at:
«Nettselskapet skal registrere alle mottatte måleravlesninger fra sluttbrukeren, med mindre sluttbrukeren sender inn urimelig mange avlesninger.»
Bestemmelsen bekrefter at kundene har rett til å levere manuelle måleravlesninger, og at nettselskapet er forpliktet til å ta imot og registrere dem. Å kreve et separat gebyr for å utføre denne plikten – som allerede er dekket gjennom fastleddet i nettleien – fremstår derfor som problematisk både i lys av forskriftens formål og med hensyn til forbrukerens rettssikkerhet.
Slike praksiser kan i realiteten føre til dobbel fakturering for en tjeneste som allerede inngår i nettselskapets grunnleggende leveranseplikt.
Kostnadene i gebyrtariffen dekkes allerede av fastleddet
Nettselskapenes forsøk på å kreve gebyr for manuell måleravlesning står i motstrid til kontrollforskriftens bestemmelser om fastledd. Ifølge § 14-2 er nettselskapene pålagt å innkreve et fastledd i nettleien som blant annet skal dekke kundespesifikke kostnader.
Definisjonen av slike kostnader fremgår uttrykkelig i § 1-3 niende ledd:
«Kostnader knyttet til kundehåndtering, herunder måling, avregning, fakturering, tilsyn mv.»
Dette innebærer at både måleravlesning og avregning er tjenester som allerede skal finansieres gjennom fastleddet kunden betaler. Å kreve et tillegg i form av et separat gebyr for samme tjeneste innebærer dermed en dobbelbetaling – uten tilstrekkelig hjemmel i regelverket.
Dobbeltbetaling og brudd på avtalefriheten
Ved å anvende både kontrollforskriften § 17-6 og § 17-9 (gjeldende fra 1. februar 2021) som grunnlag for gebyrer, har nettselskapet etablert en praksis som medfører dobbel fakturering for samme tjeneste – nemlig manuell måleravlesning. Denne tjenesten er allerede dekket av fastleddet i nettleien, jf. kontrollforskriften § 14-2.
Reguleringsmyndigheten for energi (RME) har selv påpekt at en slik praksis er uforenlig med gjeldende regelverk. I brev av 3. juli 2020 uttaler RME:
«Nettselskap som velger å kreve slike variable kostnader gjennom et særskilt gebyr, har ikke adgang til å inkludere samme kostnader som del av fastleddet i den ordinære nettleien.»
Til tross for dette har nettselskapet i foreliggende sak belastet kunden for de samme kostnadene under begge tariffer. Dette undergraver ikke bare regelverkets formål, men også forbrukerens rettssikkerhet.
Videre er det uklart hvorvidt nettselskapet har vurdert om gebyret etter § 17-9 er i strid med markedsføringsloven § 11 første ledd bokstav a. Bestemmelsen forbyr krav om betaling for tjenester «uten etter avtale mv.». I dette tilfellet er kunden blitt forhåndsfakturert for en kontrolltjeneste som:
- Ikke er bestilt,
- Ikke er avtalt, og
- Ikke er utført.
Dette bryter med faktureringsprinsippene i avregningsforskriften § 7-1a, som krever at faktura skal baseres på faktisk leverte tjenester.
Det må også fremheves at markedsføringsloven har forrang foran forskriftsbestemmelser. Tariffer hjemlet i forskrift kan derfor ikke benyttes for å omgå grunnleggende kontraktsrettslige prinsipper eller forbrukerbeskyttelse i lovgivningen.
2. Viktig å vite: Juridiske uttalelser som støtter kundens rett
Nedenfor følger sentrale uttalelser fra relevante forvaltningsorganer og rettsinstanser som tydelig støtter kundens rett til å bestride gebyrer for manuell måleravlesning – særlig når tjenesten ikke er faktisk utført.
2.1 Energiklagenemnda – Sak 2021/1954, 22. mars 2022
I punkt 49 uttaler nemnda:
«Innkreving av tariffer forutsetter at det faktisk utføres den type tjeneste som skal dekkes av tariffen. En total unnlatelse av kontroller for samtlige målere må derfor medføre at tariff ikke kan kreves.»
Dette fastslår at nettselskapet ikke kan fakturere for en kontrolltjeneste dersom den faktisk ikke er utført. RMEs tidligere aksept for engangsbetaling etter stedlig kontroll kan dermed ikke brukes som hjemmel overfor kunder som aldri har mottatt slik kontroll.
2.2 Olje- og energidepartementet (OED) – Sak 20/370
OED presiserer at:
«Nettselskapet kan inkludere kostnader knyttet til årlig stedlig kontrollavlesning i tariffen, men [...] ikke dersom nettselskapet ikke gjennomfører dette.»
Dette er i tråd med energiklagenemndas vurdering og styrker prinsippet om at det må foreligge faktisk tjenesteytelse for at gebyr kan kreves. Selv om NVE har varslet oppfølging av dette, finnes det per i dag ingen dokumentert håndheving. OED svar i sak 20/370 side 5.
2.3 Hålogaland lagmannsrett – Kjennelse 17.08.2020, LH-2020-46594
«Nettselskapet har hjemmel for innkreving av gebyr for avlesing av manuelle målere ved fysisk oppmøte hos kunden.»
Dette bekrefter at fysisk tilstedeværelse ved kontroll er en forutsetning for gebyrinnkreving. Det styrker argumentet om at fakturering uten faktisk utførelse mangler hjemmel.
2.4 Energiklagenemnda – Sak 2022/0723, 23. september 2022
I punkt 42 fremhever nemnda:
«Inntekten fra tariffen skal komme til fradrag i beregningsgrunnlaget for den ordinære nettleien, slik at kunden ikke vil betale for den samme kostnaden flere ganger.»
Dersom slik fradragsføring ikke skjer – og de samme kostnadene inngår i både tariff og fastledd – oppstår en ulovlig dobbelbetaling i strid med regelverkets intensjon.
Gebyr saker til forliksrådet? Nyttig å vite.
Tvisteloven § 6-2 e saker avgjort av en nemnd skal ikke behandles av forliksrådet.
https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§6-2
Tvisteloven § 6-2 e
Saker som behandles av forliksrådet
Forliksrådet behandler likevel ikke
Punkt e. saker avgjort av en nemnd når det er bestemt ved lov at nemndas vedtak er bindende for partene hvis saken ikke bringes inn for domstolene,..
Energiklagenemnda er en nemnd og avgjørelsene er endelige og kan ikke påklages av partene.
Punkt 7 vedtak siste side i Energiklagenemndas avgjørelse av 22. mars 2022.
Vedtaket er endelig og kan ikke påklages, jf. forvaltningsloven § 28 tredje ledd.
Vedtaket er enstemmig
Tvisteloven § 6-11
Forliksrådet har ikke tilstrekkelig grunnlag for å dømme verken faktisk eller juridisk. Saken må derfor innstilles.
https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§6-11
Tvisteloven § 6-10 fjerde ledd
Forliksrådet kan bare avsi dom hvis medlemmene er enige om at grunnlaget er tilstrekkelig.
2.5 Hva behandler Energiklagenemnda – og hva ikke?
Energiklagenemnda er et forvaltningsorgan som behandler klager på enkeltvedtak fattet av Reguleringsmyndigheten for energi (RME), med hjemmel i energiloven, naturgassloven og tilhørende forskrifter, jf. forskrift om Energiklagenemnda § 1.
Nemndas mandat er begrenset til:
- Energirettslige spørsmål
- Forvaltningsvedtak truffet av RME med hjemmel i energilovgivningen
Følgende tema faller utenfor Energiklagenemndas kompetanse:
- Forbrukerkjøpsloven
- Markedsføringsloven
- Kontraktsrettslige og privatrettslige tvister mellom kunde og nettselskap
Dersom du fremmer slike temaer i en klage til Energiklagenemnda, vil de ikke bli vurdert.
Viktig å skille: Energiklagenemnda vs. Elklagenemnda
- Energiklagenemnda fatter bindende vedtak i forvaltningssaker innen energilovgivningen.
- Elklagenemnda er kun et rådgivende organ, administrert av bransjeorganisasjonen Fornybar Norge (tidl. Energi Norge). Den er derfor ikke uavhengig og har ingen avgjørelsesmyndighet. Les mer her.
Kundens utfordring: Manglende reell klageadgang
Forbrukere har i praksis ingen uavhengig klageinstans for tvister om urimelig gebyrpraksis, dobbelbetaling eller tolkning av forskriftsgrunnlaget. RME fungerer både som regulator og beslutningstaker, mens Energiklagenemnda kun vurderer RMEs vedtak – ikke dine privatrettslige rettigheter.
Dette innebærer at domstolene i realiteten er eneste vei til full prøving, noe som for mange er urealistisk grunnet høye kostnader.
Tips til klageprosessen
Når du klager til RME, må du eksplisitt vise hvordan dine private interesser er berørt. Dette følger av:
- Energiloven § 1-2: Formålet er blant annet å ivareta sluttbrukerens interesser.
- Kontrollforskriften § 1-1 og NEM § 1-1: Vektlegger også hensynet til forbrukerne.
Dersom dette ikke påpekes, kan klagen bli avvist eller avslått.
Merknad om tilsynssvakheter
Sivilombudet har tidligere kritisert NVE-RME for mangelfull saksbehandling – noe som illustrerer svakheter i tilsynspraksisen. Samtidig finnes eksempler der kunder har fått medhold, som i saken der Elvia vant ikke frem med klagen i Energiklagenemnda om avlesningsgebyr. Dette viser at grundig og saklig begrunnede klager kan gi gjennomslag.
Les også
Elvia fikk ikke medhold i Energiklagenemnda på avlesningsgebyret
3. Sammendrag
Nettselskapet har ikke rettslig grunnlag for å kreve et tilleggsgebyr fra kunder som har valgt å deaktivere AMS-funksjonen i strømmåleren. Kostnader knyttet til måleravlesning dekkes allerede gjennom fastleddet i nettleien, jf. kontrollforskriften § 14-2 og definisjonen av kundespesifikke kostnader i § 1-3.
Tariffbestemmelsene i kontrollforskriften § 17-6 og 17-9 gir ikke adgang til å fakturere for tjenester som allerede er omfattet av andre bestemmelser – spesielt ikke dersom dette medfører dobbelbetaling.
Videre følger det av avregningsforskriften § 3-3 at nettselskapet ikke er pålagt å utføre stedlig kontroll når kunden har sendt inn minst én gyldig måleravlesning i løpet av kalenderåret. Dersom selskapet velger å gjennomføre kontroll på eget initiativ, kan de ikke kreve betaling fra kunden, jf. standard nettleieavtale § 5-3 tredje ledd.
Konklusjon: Gebyret for manglende AMS-funksjon savner rettslig hjemmel når kunden oppfyller sin plikt til manuell innrapportering, og tjenesten allerede er betalt gjennom nettleiens fastledd.
.
Vær oppmerksom på følgende:
Nettselskapene har presentert en oppdatert standard nettleieavtale med nye vilkår gjeldene fra 1.1.2021. Avtalen er ugyldig. Merk at at Elvia, Norges største nettselskap benytter seg av avtalen fra 2007 (den som fortsatt gjelder med paragrafer §).
Nettselskapene har lansert en oppdatert versjon av standard nettleieavtale med ikrafttredelse fra 1. januar 2021. Det finnes imidlertid flere grunner til å stille spørsmål ved gyldigheten av denne avtalen. Merk at at Elvia, Norges største nettselskap, bruker nettavtalen fra 2007 (den som fortsatt gjelder med paragrafer §).
Forskrift for omsetningskonsesjonærer
§ 13-6.Nettavtale
Avtaler med vilkår for tilknytning og bruk av nettet skal inngås direkte mellom nettselskapene og hver enkelt kunde.
Manglende aktivt samtykke
For at nye avtalevilkår skal være gyldige, kreves det et aktivt og uttrykkelig samtykke fra kunden. Endringer av vesentlig karakter – slik som tariffstruktur og gebyrinnføring – kan ikke innføres ensidig av nettselskapet. Dette støttes av:
Markedsføringsloven § 22:
«Vilkår som nyttes [...] overfor forbrukere kan forbys når de finnes urimelige overfor forbrukere, og det finnes et forbud tilsies av allmenne hensyn. Ved rimelighetsvurderingen skal det legges vekt på hensynet til balanse mellom partenes rettigheter og plikter og på hensynet til klarhet i kontraktsforhold.»
Forbrukertilsynets vurdering
Forbrukertilsynet peker på § 22 som forbrukernes fremste rettsvern mot urimelige avtalevilkår. Hvis vilkår endres uten kundens samtykke og på en måte som ubalanserer forholdet mellom partene, kan vilkårene være ugyldige etter norsk avtalerett.
RME har uttrykt skepsis
RME har selv uttalt at flere av de standardavtalene som er oversendt dem, ikke kan godkjennes i den formen de foreligger. Dette indikerer at også regulatoriske myndigheter stiller spørsmål ved avtalens formelle og rettslige kvalitet.
Hva gjelder da?
Per i dag er det standard nettleieavtale fra 2007 (utarbeidet av Energi Norge, nå Fornybar Norge) som fremdeles danner det rettslige grunnlaget for mange kundeforhold – spesielt for kunder som aldri har signert eller samtykket til ny avtale. Elvia, Norges største nettselskap, benytter fortsatt denne avtalen.
Du kan lese avtalen her:
Standardavtale for nettleie og vilkår for tilknytning (2007)
Ingen plikt til stedlig kontroll – krev dokumentasjon
Reguleringsmyndigheten for energi (RME) har ikke pålagt nettselskapene å gjennomføre stedlige kontroller hos kunder som har deaktivert AMS-kommunikasjonsenheten, så lenge kunden selv har levert minst én manuell måleravlesning i løpet av kalenderåret. Dette følger direkte av avregningsforskriften § 3-3, som pålegger nettselskapene å registrere slike avlesninger og ikke nevner noe krav om stedlig kontroll under disse forutsetningene.
Dersom nettselskapet likevel hevder at fysisk kontroll er nødvendig, har du rett til å kreve at de fremlegger konkret hjemmel for påstanden – basert på gjeldende lov eller forskrift. Henvisninger til praksis, interne rutiner eller generelle uttalelser fra RME eller NVE er ikke tilstrekkelig. Dokumentasjonen må klart og eksplisitt vise til forskriftsfestet plikt.
4. Om RMEs tolkning – og mistolkning – av regelverket
Reguleringsmyndigheten for energi (RME) har i flere uttalelser hevdet at nettselskap kan kreve gebyr etter gebyrtariffen dersom de faktisk pådrar seg kostnader ved manuell måleravlesning. Samtidig understreker RME at det ikke foreligger noen plikt for nettselskapene til å fakturere slike gebyrer. Dette fremgår blant annet av NVEs svarbrev til Distriktsenergi datert 2. juli 2018, hvor det heter:
«Nettselskapene har ansett at det å dra til kunden for å lese av måleren medfører en urimelig kostnad og ulempe. Fremover vil plikten oppfylles ved at kommunikasjonsenheten i AMS-måleren oversender måledata til nettselskapet.»
Her refereres det til gebyr ved fysisk avlesning utelukkende i konteksten av kunder som ikke leverer måleravlesninger i det hele tatt. Dette er et vesentlig poeng: Det er kun i slike tilfeller at avregningsforskriften § 3-3 kan tolkes som hjemmel for stedlig kontrollavlesning.
Problemet oppstår når NVE eller RME utvider denne tolkningen til å omfatte alle kunder som har deaktivert AMS-funksjonen – også de som regelmessig sender inn manuelle målerverdier. En slik utvidelse innebærer en overgeneralisering som ikke støttes av forskriftens ordlyd.
§ 3-3 pålegger nettselskapet å sørge for at måleverdier registreres, men gir ingen pålegg om stedlig kontroll der kunden oppfyller sin rapporteringsplikt. Å bruke denne bestemmelsen til å legitimere gebyr overfor alle kunder uten kommunikasjonsenhet er en skjønnsmessig og rettslig ubegrunnet utvidelse av forskriftsinnholdet.
Dette reiser spørsmål om rettssikkerhet og myndighetsutøvelse: Når en regulator anvender en særbestemmelse – ment for en snever gruppe kunder – som universell begrunnelse for gebyrinnkreving, overskrides grensen mellom fortolkning og regelutforming. Det svekker tilliten til myndighetenes rolle som objektiv og regelbunden tilsynsinstans.
5. Om nettselskapenes systemkostnader og urimelig gebyr
Parallellsystem som påskudd for gebyr
NVE har tidligere uttalt at nettselskapene må drifte to parallelle systemer for måleverdihåndtering:
Et digitalt, automatisert system for AMS-målere
Et manuelt system for kunder uten aktiv AMS-kommunikasjon
Dette har blitt omtalt som kostnadsdrivende og brukt som argument for å innføre særskilte gebyrer. Imidlertid har NVE senere avvist dette som tilstrekkelig grunnlag for egen tariff, gitt at det manuelle systemet uansett må opprettholdes.
Lovpålagt drift av manuelt system
Nettselskapene er pålagt å tilby manuell avlesning så lenge unntak etter avregningsforskriften § 4-1 bokstav a og b gjelder. Disse gir rett til fritak fra AMS av medisinske eller tungtveiende grunner. NVE har selv bekreftet at dette forplikter nettselskapene til å vedlikeholde et manuell system.
Å kreve gebyr fra kunder som benytter seg av et lovfestet unntak, utgjør i praksis en straff for å bruke en rettighet. Dette er både urimelig og uten rettslig hjemmel.
Praksisendringer og kommunikasjonsfeil fra NVE
NVE publiserte 2. juli 2018 en nettside med tittelen “Strømkunden må betale for manuell avlesning”, som senere ble fjernet da den ble vurdert som misvisende og i strid med faktisk forskriftsinnhold.
I ettertid har NVE i flere vedtak avklart at faste kostnader knyttet til drift og vedlikehold av profilmålersystemer ikke kan overføres til kundene via gebyr. Slike kostnader inngår i nettselskapets ordinære måle- og avregningsansvar, og skal dekkes av fastleddet, jf. kontrollforskriften § 14-2 og definisjonene i § 1-3.
Realiteten: Prosessen er helautomatisert
Nettselskapenes fremstilling av at innsendte måleverdier behandles manuelt, stemmer ikke med virkeligheten. Når kunden sender inn avlesning via nettside eller strømleverandør, skjer følgende:
Verdiene går direkte til Elhub.
Data distribueres automatisk til både kraftleverandør og nettselskap.
Ingen manuell inngripen finner sted – prosessen er fullautomatisert.
Det innebærer at:
Nettselskapet ikke utfører noen aktiv manuell behandling,
Det ikke påløper ekstra kostnader ved korrekt innsendt avlesning,
Alle kostnader allerede er dekket gjennom fastleddet.
Prinsippet om én betaling per tjeneste
Dersom nettselskapet likevel fakturerer et særskilt gebyr for avlesning, plikter de å:
Redusere fastleddet tilsvarende, og
Synliggjøre dette på fakturaen
Unnlatelse av dette fører til dobbelbetaling, i strid med kontrollforskriften § 17-1, som stiller krav til kostnadsriktighet og ikke-diskriminerende prising.
6. Nettselskapets informasjonsplikt for tariffer
Nettselskaper har etter kontrollforskriften § 13-5 annet ledd en klar plikt til å informere kundene om grunnlaget for sine tariffer. Reguleringsmyndigheten for energi (RME) skriver på sine nettsider:
«Nettselskap har etter kontrollforskriften § 13-5 annet ledd plikt til å gi kunder informasjon om beregningsgrunnlaget for egne tariffer.»
Samtidig påpeker RME at gebyret for ikke-fjernavleste måleverdier ofte fastsettes som et standardbeløp, og at det derfor «ikke foreligger en beregning som ligger til grunn for dette gebyret som nettselskapet kan gi ut.»
Dette representerer en problematisk praksis. Etter § 13-5 er nettselskapet pålagt å kunne dokumentere beregningsgrunnlaget – det holder ikke å oppgi et rundsumgebyr uten konkret underlag. Hvis det faktisk ikke eksisterer et slikt grunnlag, reises det spørsmål ved om gebyret oppfyller forskriftens krav til kostnadsriktighet og etterprøvbarhet.
Kunder har derfor rett til å kreve:
Dokumentasjon på hvilke konkrete kostnader som danner grunnlaget for gebyret.
En oversikt over hvordan gebyret er kalkulert.
Opplysninger om hvorvidt disse kostnadene allerede inngår i fastleddet.
Nettselskapets unnlatelse av å gi slike opplysninger kan være i strid med både kontrollforskriften § 13-5 og § 17-1, som stiller krav til gjennomsiktighet og etterprøvbarhet i fastsettelsen av nettleien.
7. Plikt til å oppgi beregningsgrunnlag for § 17-9-tariffen
Tariffen etter kontrollforskriften § 17-9 – som gjelder for ikke-fjernavleste måleverdier – er nettopp det: en tariff, og ikke et privatrettslig gebyr. Dette har klare rettslige konsekvenser, særlig med hensyn til informasjonsplikten.
Som tariff omfattes § 17-9 av informasjonsplikten i kontrollforskriften § 13-5. Denne bestemmelsen pålegger nettselskapene å gi kundene innsyn i beregningsgrunnlaget for alle tariffer.
Henvisninger til at beløpet er “standardisert” fritar ikke nettselskapet fra denne plikten. Tvert imot forutsetter regelverket at kunden skal kunne etterprøve hvordan tariffen er utformet – hvilke faktiske kostnader som ligger til grunn, og hvordan disse er kalkulert.
Borgarting lagmannsrett beslutning 13.03.2021 sak 21-012562ASD-BORG/02.
Lagmannsretten oppfatter ikke at forskriftsendringen medfører en endring i gjeldende rett, men at den er foretatt for at hjemmelen skal komme tydeligere frem direkte i regelverket, jf. RME Høringsdokument nr. 3/2020 punkt 2.2 side 16.
Nettselskapet plikter derfor å:
- Oppgi hvilke kostnadselementer som inngår i § 17-9-tariffen,
- Forklare hvordan disse er beregnet,
- Og redegjøre for hvorvidt kostnadene også er inkludert i andre ledd av nettleien, som fastleddet.
Unnlatelse av å oppfylle denne plikten er et brudd på § 13-5 og svekker tariffens legitimitet.
8. Krev dokumentasjon dersom nettselskapet nekter å oppgi beregningsgrunnlaget
Dersom nettselskapet nekter å spesifisere kostnadsgrunnlaget for tariffen etter kontrollforskriften § 17-9 – med henvisning til at beløpet er et «standardbeløp» – bør kunden kreve:
Dokumentert hjemmel i lov eller forskrift som fritar nettselskapet fra informasjonsplikten i dette tilfellet.
Kontrollforskriften § 13-5 annet ledd pålegger nettselskapene å gi opplysninger om beregningsgrunnlaget for samtlige tariffer – uten unntak for standardiserte satser. Det betyr at nettselskapet ikke kan unndra seg denne plikten ved å påstå at tariffen er fastsatt uten beregning.
Kunden har rett til innsyn i:
Hvilke faktiske kostnader som inngår i tariffen,
Hvordan disse er kalkulert, og
Om de samme kostnadene allerede dekkes gjennom fastleddet.
Dersom nettselskapet ikke kan fremlegge slike opplysninger, reises et legitimt spørsmål om tariffen oppfyller kravet til kostnadsorientering og etterprøvbarhet etter kontrollforskriften § 17-1
Last ned dokumentet som PDF-format - Punkt 1-4 - Innholdet i en innsigelse - Hvordan skrive en åpenbart ikke grunnløs innsigelse.
